Den levende bilen med egne tanker

Når en hest blir skremt, aktiveres et program som har holdt arten i live siden dinosaurene døde ut. Instinktet sier: "Flykt først, tenk etterpå." Problemet er at "etterpå" kommer for sent når du befinner deg i trafikken.

Dette instinktet er like sterkt hos din rolige ridehest som hos villhestene i Montana. At vi har temmet hesten har ikke slettet programmet – bare lært hesten å stole på at vi kan holde den trygg. Men tillit forsvinner i det øyeblikket instinktene overtar.

 

Hesten er kodet for overlevelse. Hestens nervesystem er perfeksjonert for å oppdage fare og reagere med lynets hastighet. Ikke med logisk analyse, ikke med avveininger, men med et sterkt fluktinstinkt.

Sansene som former virkeligheten

Hesten ser ting annerledes. Bokstavelig talt. Øynene sitter på siden av hodet, noe som gir nesten 360 graders syn – perfekt for å oppdage rovdyr. Men det betyr også at den har store blindsoner rett foran og bak seg.

Det du oppfatter som en harmløs plastpose i grøfta, kan for hesten se ut som noe helt annet. Bevegelse i perifert syn utløser automatisk "fare-alarm". Før hjernen har rukket å analysere hva det er, har beina allerede forberedt seg på flukt.

Hørselen er hestens radar. Ørene kan vris nesten 180 grader og fange opp lyder både høyere og lavere enn det vi kan høre. Lyden av en dieselmotor som nærmer seg, en luftbrems som aktiveres, eller en mobil som ringer – alt registreres og vurderes som potensial fare.

Hesten er et byttedyr, og flukten er dens måte å forsvare seg på. En hest kan oppfatte ting den ser som noe helt annet enn det vi oppfatter det som. 

I naturen er en hest uten flokk en død hest. Derfor har de utviklet et flokkinstinkt som er sterkere enn egen dødsangst. Hvis én hest blir skremt og løper, følger resten automatisk. Spørsmål stilles ikke – det er løp eller dø.

Dette instinktet lever videre hos våre hester. Når flere hester skal krysse en vei, må det skje samtidig. Blir én stående igjen alene på den ene siden mens resten er over på den andre, kan panikken spre seg som ild i tørt gress.

I trafikken betyr dette at en rolig hest kan bli nervøs bare fordi den hører en annen hest i nærheten som er stresset. Lydene de lager seg imellom – vrinsking, pustlyder, bevegelser – kommuniserer følelser direkte. Og frykt smitter.

Hestens hud er så følsom at den kan vifte bort en flue med halen. Værhårene rundt mulen fungerer som sensorer som kan registrere endringer i lufttrykk og bevegelse. Denne følsomheten er en del av det som har holdt hesten i live – den må kunne kjenne fare før den ser den.

Men i trafikken betyr denne følsomheten at hesten registrerer alt. Vibrasjoner fra tunge kjøretøy, luftdrag fra forbikjørende biler, temperaturendringer når en lastebil skygger for solen. Alt dette påvirker hestens stressnivå.

Her ligger kjernen av utfordringen: Hesten reagerer på verden slik den oppfatter den, ikke slik vi ønsker at den skal oppfatte den. Når en hest ser en mørk skygge bevege seg i buskene, bryr den seg ikke om at det bare er en pose som har løsnet fra en avfallskurv. Instinktet sier "rovdyr" – og da er det flukt som gjelder.

Som rytter, kusk eller trafikant som møter hest, er dette kunnskapen som kan redde liv. Du kan ikke overbevise en hest om at den ikke trenger å være redd. Men du kan lære deg å lese signalene, forstå reaksjonene og tilpasse din atferd til hestens virkelighet.

For når du forstår hvordan en hest ser verden, forstår du også hvorfor din respekt ikke bare er høflighet - det handler om sikkerhet for både deg og hesten.